RELASJONSKOMPETANSE PÅ JOBB OG PRIVAT

Jeg er overbevist om at den viktigste kompetansen vi kan tilegne oss er relasjonskompetanse. Iallfall hvis vi jobber med mennesker, hvis vi er leder for andre eller er foreldre.

De 10 siste årene har jeg jobbet som Gestaltterapeut, veileder, organisasjonsutvikler, konflikthåndterer og no jobber jeg med kvinner og mødre som ønsker å lede seg selv og sine barn.

Jeg ser mange likhetstrekk mellom det å lede sine medarbeidere og det å lede sine barn.

Det er noen kvaliteter og egenskaper vi som skal lede bør inneha eller utvikle. Det er empati, i det legger jeg evnen til virkelig å kunne se ting fra den andres ståsted.
Jeg får ondt i hjertet når jeg er på offentlige plasser og ser foreldre som kjefter på ungene, ser dem røkke ungen i armen osv. Jeg ser sårbarheten og av og til frykt i barnets ansikt. Jeg tenker at dette er feigt og rått parti. Et barn har som regel ikke sjans hverken verbalt eller fysisk mot en voksen.

Jeg er utrulig glad for at jeg selv fikk barn før Facebook og andre sosiale media kom. Jeg er like hekta på dette som jeg ser dagens unge foreldre er, jeg elsker å gå på kafé, ofte ser jeg småbarnsmødre sitte med babyen sin eller en to-tre åring ved bordet.
Noen er svært inkluderende og oppmerksomme mot de små, andre er mye mer opptatt med mobilen. Enkelte unger blir veldig utålmodig og prøver mange triks for å få foreldrenes oppmerksomhet. Det at ikke foreldrene er obs eller skjønner hvordan de påvirker barnet, når barnet helt klart føler seg mye ignorert er for meg et tegn på manglende selvinnsikt hos den voksne.
Det fører til at både ungen og forelder blir frustrert. I denne situasjon taper ofte de små, de får skjenn for at de maser og gråter.

En forelder med høy grad av empati/innlevelsesevne vil mye raskere kunne se at ungen no ønsker kontakt og oppmerksomhet, de vil evne å legge vekk mobilen og vende fokus mot barnet. Mange foreldre får dette godt til, min tru er at det gjerne er de som har en solid ballast med seg fra egen oppvekst. De har sannsynligvis erfart hvor godt og trygt det er å bli møtt med toleranse og kjærlighet og god støtte på sine behov.

Det andre er evnen til å lytte, det er stor forskjell på å høre og virkelig lytte til hva den andre sier til deg. De som evner å lytte til andre mennesker opplever oftere å få en nærere relasjon, å bli lyttet til gjør at vi føler oss sett, møtt og forstått for den vi er og for hvordan vi har det. Å høre innbærer ofte at vi gjør oss klar til vårt svar eller motangrep, mens å lytte gjør at vi kun fokuserer på det den andre sier, vi har blikkontakt og vi nikker gjerne bekreftende til den andre. Vårt fokus er helt og holdent på den andre, vi er kun opptatt av å forstå den andres ståsted, ikke opptatt av hva vi selv skal bringe inn. Den som bli møtt med lytting opplever en stor tilfredstillelse og føler seg svært respektfullt behandlet. Dette fører til at relasjon utvikler seg, vi utvikler gjensidig respekt, toleranse og forståelse for hverandres ståsted. vi innser at det er ikke noe rett og feil, bare forskjellig opplevelse utfra forskjellig erfaring og ståsted.

Det er ett spørsmål du bør stille deg selv når du går inn i en samtale med en annen, vil du ha rett eller vil du være lykkelig? velger du det første, så taper du relasjon og begge taper. velger du det siste så vinner du tillit og begge vinner. De som velger å være lykkelig har ofte høy bevissthet på hvordan de påvirker sine omgivelser. De evner oftere å bruke en kommunikasjonsform som er fredsskapende.

Igjen vil jeg minne deg på at du er rollemodell, det er vanskelig å krangle eller være frekk mot en som ikke responderer på denne formen. Min erfaring er at de fleste kopierer de dem blir ledet av. Vi lar oss hele tiden inspirere av andre, vær derfor obs på hvilken inspirator du ønsker å være.

Jeg blir mer og mer overbevist om at relasjonskompetanse er den viktigste og mest utviklende kompetansen vi kan lære oss i livet.

Jeg har solid egenerfaring på hvordan jeg som mor gjorde en stor forskjell i mine barns liv, da jeg utviklet denne kompetansen hos meg. Jeg var selv ei mor som ikke så så godt hvordan min væremåte og oppførsel påvirket mine to sønner, jeg kjente som de fleste av oss kjenner, best hvordan de påvirket meg.
Jeg kunne være humørsyk og autoritær som mor. Det skaper ikke gode relasjoner eller trygge barn.

Jeg hadde takk og pris noe innsikt, så jeg skjønte at jeg trengte hjelp for å snu dette uheldige mønsteret. Jeg fikk fantastisk hjelp, støtte, terapi og veiledning gjennom hele mitt utdanningsforløp på Gestaltterapistudiet. Jeg ble møtt av lærere og terapeuter som var svært sterk på relasjon. Den måten de møtte meg på, gjorde at jeg integrerte denne kunnskapen og innsikten i mitt liv sånn at det blei en ny og naturlig måte for meg å møte mine gutter på.

Den ringvirkningen det ga var større enn jeg kunne drømt om. Jeg fikk erfare til de grader at når jeg som mor og leder, jeg ser på foreldrerollen som en utrulig viktig lederrolle, utviklet høy grad av empati, forståelse, evne til virkelig å se guttene for de unike menneskene de var. Når jeg tok autoritet på en trygg og vennlig måte, behandlet de like respektfullt som jeg behandlet et hvilket som helst annet menneske, ja så begynte også de å kopiere dette fra meg.

Jeg hadde no utviklet meg fra å være humørsyk og innimellom autoritær, til å bli vennlig, forutsigbar og respektfull i min omgang med dem.

Guttene hadde fått en ny rollemodell. Jeg ga dem et løfte for ca 10 år siden, de er i dag 21 og 24 år, at jeg aldri mer skulle snakke uhøflig eller være spydig mot dem. Jeg er utrulig stolt over å kunne se dem i øynene og vite at jeg holdt det løftet.

Det jeg har fått i retur er to svært empatiske, vennlige og ansvarsbevisste unge menn som jeg har en veldig god relasjon til. Jeg mener og at jeg etterhvert tok mitt samfunnsansvar på alvor. Den viktigste lederoppgaven vi som har valgt å få barn kan gjøre er å sørge for at vi slipper ansvarsfulle og empatiske mennesker ut i verden.

Om du er leder på jobb eller hjemme så bør du sørge for å utvikle deg sånn at du er sterk på relasjoner. Jeg lover deg mange fine opplevelser med de du er tett på. Ungene våre speiler oss som foreldre, elevene speiler deg som lærer, medarbeiderene speiler deg som leder osv osv.

Når du skal påta deg å lede andre på den ene eller andre måten så er det kun to spørsmål du trenger å spørre deg selv:

Kjenner du de du skal lede?
Er du glad i de du skal lede?

Er svaret ja på begge disse spørsmålene så er mye av jobben gjort.

Jeg ønsker deg lykke lykke til i stadig å utvikle deg enten på hjemmebane eller på jobb. Det er ikke så viktig hvor du begynner, det får uansett varige gode ringvirkninger på flere områder i livet ditt.

Dersom DU liker det jeg skriver så blir jeg alltid takknemlig og glad hvis du deler 😃