Det er ikke bare bare å være rik og følsom

Jeg er på MasterBrand samling i Istanbul. Her skal jeg lære å leve og elske mitt brand. Jeg skal bli en dyktig business dame og grunder.

Ganske selvsentrert kjenner jeg at jeg føler meg. I går ble jeg konfrontert med paradokset i denne verden. Vi var på markedet og shoppet. Jeg elsker kvalitet og eksklusivitet. Jeg brukte lang tid på å leite etter noe spesielt som jeg kunne ta med meg hjem som et minne. Tilslutt fant jeg 2 par lekre øredobber som jeg falt for. Jeg tenkte litt på hvilke farger jeg skulle velge, de tøffe rød eller de sarte/feminine lysblå…

Som så ofte ellers når jeg blir i tvil så kjøper jeg begge deler. Jeg kjente meg fornøyd med dagens fangst og gikk mot utgangen for å møte de andre jentene som jeg er sammen med her nede. Da vi skulle reise tilbake til leiligheten vår, passerte jeg en mor med et lite barn i armene. Hun satt og tigde etter penger. Jeg tenkte skal jeg gi henne noe mens vi hastet forbi, men jeg gjorde det ikke. Jeg har blitt indoktrinert med at vi skal ikke gi til tiggere.

Jeg kjente på ubehaget som veltet opp i meg. Her går jeg en fjong vestlig dame som kan unne meg alt jeg har lyst på, også velger jeg å la pengboka bli liggende i veska. Jeg velger å se bort. Jeg orker ikke forholde meg til den fattige mammaen og det lille barnet hennes. Jeg tok meg faktisk i å tenke, kanskje jeg ikke skal reise til sånne plasser hvor jeg må se og forholde meg til fattigdom og nød. Det blir for smertefullt for meg, for MEG.

Fyflate kor selvsentrert og egoistisk går det an å bli. Tenk at jeg går rundt å bekymrer meg for MINE følelser oppi det hele. Jeg kjenner jeg blir provosert både av meg selv og av de som har fortalt meg at det er feil å gi. Da støtter vi oppunder tigging. De er her for å lære noe de også er det noen som påstår. Ja det er lett å si tenker jeg, når jeg er mett, varm og aldri trenger å bekymre meg for om jeg selv eller noen av mine får sine basale behov dekt.

Hva er det her for en kynisk og kald verden vi har skapt, hva er det for en kynisme som har slått rot i meg?

Tilbake i leiligheten legger jeg meg på sofaen, jeg må trossalt hvile litt. Har jo trovet rundt på sightseeing og shopping en hel dag. Litt seinere kan jeg nyte pizza og sprudlevann. Jeg kjenner at minnene om den fattige mammaen og det sultne barnet begynner å bli borte for meg. Jeg er tilbake i min verden, i min virkelighet. Her dreier det seg om å bygge business. Bli god på branding, få kunder til eventen, sende sms til mannen min, lure på om yngstesønn har bestemt seg for hvilken utdanning han skal ta osv osv.

JEG bekymrer meg for om jeg vil bli en dyktig grunder og om jeg kan tjene godt på det. Den andre mammaen bekymrer seg for om ho har mat til seg og sitt barn I DAG.

Vi har alle vårt å streve med, og jeg valgte å gå forbi…

Fugl-01

Tusen takk for at du deler.

Reader Interactions

Comments

  1. Takk for et ærlig innlegg! Ikke mange ville delt dette, selv om vi kjenner oss godt igjen i situasjonen og tankegangen.

Leave a Reply to Veronica Cancel reply

Your email address will not be published.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.