Refleksjon

Kor kommer følelsene dine ifra…

Image
KOR KOMMER FØLELSENE DINE FRA…

Tenk om du aldri mer vil oppleve at andre mennesker vil irritere vettet av deg.

JIPPI! Førr en luxusfølese. Nesten bedre enn å vinne i lotto 🙂

Eg har brukt utrulig mange år av mitt liv på å irritere meg grønn på enkelte folk OG på å oppleve at noen sårer meg ganske mye. Det eg vet er at de andre kan egentlig ikke irritere meg, MEN det ser virkelig sånn ut (på en dårlig dag, om du skjønner). Det som er fakta er at alt du og eg føler kommer ene og alene fra våres egne tanker.

Hæææ!? Er det rabla førr nordlendingen, tenker du kanskje…Nei, det er ikke det.

Det er bare det at vi lever i en fantasi eller illusjon om at andre mennesker kan putte følelser inni oss.

Hvorfor ser det sånn ut? Jo fordi når vi er sammen med andre og de oppfører seg på en måte som vi ikke syns nokka om, så reagerer vi negativt på dem og dette skaper ubehagelige følelser i oss.

Du henger med så langt regner eg med.

La meg ta deg med på et lite tankeeksperiment; la oss si at du og eg er gode venner, vi er på besøk hos en felles venn av oss to. Denne kompisen begynner å kjefte for at vi kom for seint til middagsavtalen vi hadde med han. Han beskylder oss for å være frekk, ikke til å stole på og han sier vi kan ryke og reise, for han gidd ikke være sammen med folk som aldri holder avtaler.

Vi to forlater huset og begynner å diskutere hendelsen. Eg sier til deg: ”Guri meg kor sint han blei og for en utrulig ufin måte han snakket til oss på, eg fikk faktisk ondt i magen og blei utrulig lei meg over å bli snakka sånn til.”

Du svarer: ”Nei det gjorde ikke jeg. Jeg tenkte han må ha hatt en skikkelig dårlig dag, dette virker veldig ulikt han. Jeg trur han blir å ringe oss igjen i morra å beklage utbruddet. Jeg bekymrer meg ikke over dette. Kan ikke vi to gå på en kafe og spise istedet.”

Hvis ”vår felles venn” har den krafta at HAN kan få deg og meg til å føle oss på den ene eller andre måten…hvorfor er det da sånn at han får meg til å bi litt redd og lei meg, mens du ikke føler ubehag over dette sinneutbruddet?

Jeg trur det skyldes at du og eg har to helt forskjellige tanker om situasjonen som oppstod. Mine tanker (som eg kanskje ikke er bevisst engang) er, eg syns ikke andre skal snakke ufint og rope, for det syns eg er dårlig folkeskikk og det virker skremmende på meg. Disse tankene vil utløse et sett med følelser i meg. I dette tilfellet utløser disse tankene en følelse av frykt og lei-meg-tanker.

Du har et tankesett som kanskje er mer sånn her; folk har gode og dårlige dager, om du er tett på noen på deres dårlige dag, så anfekter det ikke deg. Du vet at det går over og du blir ikke spesielt påvirket av det.
Ditt tankesett rundt dette skaper ikke tankestøy (som frykt, sinne, frustrasjon ofte er).

Derfor vil du og eg ha to vidt forskjellige opplevelser enda vi er i nøyaktig samme situasjon.

Vi føler det VI selv tenker i øyeblikket, men vi trur vi føler det den andre sier og gjør på det tidspunktet.

Mitt poeng er ikke at det er feil å føle frykt, sinne eller frustrasjon. Det er bare en følelse på lik linje med glede, entusiasme eller en annen mer positiv følelse.

Eg prøver heller ikke å få deg til å tru at du aldri mer skal bli sint, lei deg eller frustrert igjen. Selvsagt kommer vi alle til å føle på disse følelsene hele livet, i større eller mindre grad, nettopp av den enkle grunn at vi alle mennesker hele tiden tenker tanker.
Eg har hørt at vi tenker ca 60 – 90 tusen tanker i løpet av en dag, men de tankene som skaper følelser i oss er de tankene vi ubevisst eller bevisst stopper opp med og gir fokus til.

Det er de tankene vi føler (eller sagt på en annen måte, det er de tankene vi kjenner følelsen av.)

Eg ønsker kun å utfordre deg på om du og kan leke med tanken om at dine følelser kommer fra dine tanker og ikke fra svigermor, partner, unger eller sjefen.

Se om du kan legge merke til i løpet av dagen i dag eller noen dager fremover om du også kan se/oppdage at dine følelser kommer fra det du tenker på?

Eller er du overbevist om at det er noen utenfor deg som putter følelser inn i deg?

I skrivende stund legger eg merke til at eg smiler og humrer for meg selv, eg tenker på om du kommer til å bli litt provosert eller inspirert av dette innlegget …

Den tanken utløste med engang en litt spent og forventningsfull følelse i meg.

Ha ei strålende uke, og husk du er alltid bare en tanke unna en ny opplevelse eller en ny ide. Dette kan i neste omgang føre til at du gjør nokka nytt som bidrar til at du skaper deg et nytt perspektiv på ditt liv. 🙂

Klem fra Annabell

RELASJONSKOMPETANSE PÅ JOBB OG PRIVAT

740x450-annabell-04

Jeg er overbevist om at den viktigste kompetansen vi kan tilegne oss er relasjonskompetanse. Iallfall hvis vi jobber med mennesker, hvis vi er leder for andre eller er foreldre.

De 10 siste årene har jeg jobbet som Gestaltterapeut, veileder, organisasjonsutvikler, konflikthåndterer og no jobber jeg med kvinner og mødre som ønsker å lede seg selv og sine barn.

Jeg ser mange likhetstrekk mellom det å lede sine medarbeidere og det å lede sine barn.

Det er noen kvaliteter og egenskaper vi som skal lede bør inneha eller utvikle. Det er empati, i det legger jeg evnen til virkelig å kunne se ting fra den andres ståsted.
Jeg får ondt i hjertet når jeg er på offentlige plasser og ser foreldre som kjefter på ungene, ser dem røkke ungen i armen osv. Jeg ser sårbarheten og av og til frykt i barnets ansikt. Jeg tenker at dette er feigt og rått parti. Et barn har som regel ikke sjans hverken verbalt eller fysisk mot en voksen.

Jeg er utrulig glad for at jeg selv fikk barn før Facebook og andre sosiale media kom. Jeg er like hekta på dette som jeg ser dagens unge foreldre er, jeg elsker å gå på kafé, ofte ser jeg småbarnsmødre sitte med babyen sin eller en to-tre åring ved bordet.
Noen er svært inkluderende og oppmerksomme mot de små, andre er mye mer opptatt med mobilen. Enkelte unger blir veldig utålmodig og prøver mange triks for å få foreldrenes oppmerksomhet. Det at ikke foreldrene er obs eller skjønner hvordan de påvirker barnet, når barnet helt klart føler seg mye ignorert er for meg et tegn på manglende selvinnsikt hos den voksne.
Det fører til at både ungen og forelder blir frustrert. I denne situasjon taper ofte de små, de får skjenn for at de maser og gråter.

En forelder med høy grad av empati/innlevelsesevne vil mye raskere kunne se at ungen no ønsker kontakt og oppmerksomhet, de vil evne å legge vekk mobilen og vende fokus mot barnet. Mange foreldre får dette godt til, min tru er at det gjerne er de som har en solid ballast med seg fra egen oppvekst. De har sannsynligvis erfart hvor godt og trygt det er å bli møtt med toleranse og kjærlighet og god støtte på sine behov.

Det andre er evnen til å lytte, det er stor forskjell på å høre og virkelig lytte til hva den andre sier til deg. De som evner å lytte til andre mennesker opplever oftere å få en nærere relasjon, å bli lyttet til gjør at vi føler oss sett, møtt og forstått for den vi er og for hvordan vi har det. Å høre innbærer ofte at vi gjør oss klar til vårt svar eller motangrep, mens å lytte gjør at vi kun fokuserer på det den andre sier, vi har blikkontakt og vi nikker gjerne bekreftende til den andre. Vårt fokus er helt og holdent på den andre, vi er kun opptatt av å forstå den andres ståsted, ikke opptatt av hva vi selv skal bringe inn. Den som bli møtt med lytting opplever en stor tilfredstillelse og føler seg svært respektfullt behandlet. Dette fører til at relasjon utvikler seg, vi utvikler gjensidig respekt, toleranse og forståelse for hverandres ståsted. vi innser at det er ikke noe rett og feil, bare forskjellig opplevelse utfra forskjellig erfaring og ståsted.

Det er ett spørsmål du bør stille deg selv når du går inn i en samtale med en annen, vil du ha rett eller vil du være lykkelig? velger du det første, så taper du relasjon og begge taper. velger du det siste så vinner du tillit og begge vinner. De som velger å være lykkelig har ofte høy bevissthet på hvordan de påvirker sine omgivelser. De evner oftere å bruke en kommunikasjonsform som er fredsskapende.

Igjen vil jeg minne deg på at du er rollemodell, det er vanskelig å krangle eller være frekk mot en som ikke responderer på denne formen. Min erfaring er at de fleste kopierer de dem blir ledet av. Vi lar oss hele tiden inspirere av andre, vær derfor obs på hvilken inspirator du ønsker å være.

Jeg blir mer og mer overbevist om at relasjonskompetanse er den viktigste og mest utviklende kompetansen vi kan lære oss i livet.

Jeg har solid egenerfaring på hvordan jeg som mor gjorde en stor forskjell i mine barns liv, da jeg utviklet denne kompetansen hos meg. Jeg var selv ei mor som ikke så så godt hvordan min væremåte og oppførsel påvirket mine to sønner, jeg kjente som de fleste av oss kjenner, best hvordan de påvirket meg.
Jeg kunne være humørsyk og autoritær som mor. Det skaper ikke gode relasjoner eller trygge barn.

Jeg hadde takk og pris noe innsikt, så jeg skjønte at jeg trengte hjelp for å snu dette uheldige mønsteret. Jeg fikk fantastisk hjelp, støtte, terapi og veiledning gjennom hele mitt utdanningsforløp på Gestaltterapistudiet. Jeg ble møtt av lærere og terapeuter som var svært sterk på relasjon. Den måten de møtte meg på, gjorde at jeg integrerte denne kunnskapen og innsikten i mitt liv sånn at det blei en ny og naturlig måte for meg å møte mine gutter på.

Den ringvirkningen det ga var større enn jeg kunne drømt om. Jeg fikk erfare til de grader at når jeg som mor og leder, jeg ser på foreldrerollen som en utrulig viktig lederrolle, utviklet høy grad av empati, forståelse, evne til virkelig å se guttene for de unike menneskene de var. Når jeg tok autoritet på en trygg og vennlig måte, behandlet de like respektfullt som jeg behandlet et hvilket som helst annet menneske, ja så begynte også de å kopiere dette fra meg.

Jeg hadde no utviklet meg fra å være humørsyk og innimellom autoritær, til å bli vennlig, forutsigbar og respektfull i min omgang med dem.

Guttene hadde fått en ny rollemodell. Jeg ga dem et løfte for ca 10 år siden, de er i dag 21 og 24 år, at jeg aldri mer skulle snakke uhøflig eller være spydig mot dem. Jeg er utrulig stolt over å kunne se dem i øynene og vite at jeg holdt det løftet.

Det jeg har fått i retur er to svært empatiske, vennlige og ansvarsbevisste unge menn som jeg har en veldig god relasjon til. Jeg mener og at jeg etterhvert tok mitt samfunnsansvar på alvor. Den viktigste lederoppgaven vi som har valgt å få barn kan gjøre er å sørge for at vi slipper ansvarsfulle og empatiske mennesker ut i verden.

Om du er leder på jobb eller hjemme så bør du sørge for å utvikle deg sånn at du er sterk på relasjoner. Jeg lover deg mange fine opplevelser med de du er tett på. Ungene våre speiler oss som foreldre, elevene speiler deg som lærer, medarbeiderene speiler deg som leder osv osv.

Når du skal påta deg å lede andre på den ene eller andre måten så er det kun to spørsmål du trenger å spørre deg selv:

Kjenner du de du skal lede?
Er du glad i de du skal lede?

Er svaret ja på begge disse spørsmålene så er mye av jobben gjort.

Jeg ønsker deg lykke lykke til i stadig å utvikle deg enten på hjemmebane eller på jobb. Det er ikke så viktig hvor du begynner, det får uansett varige gode ringvirkninger på flere områder i livet ditt.

Dersom DU liker det jeg skriver så blir jeg alltid takknemlig og glad hvis du deler 😃

Gå med motstand, så opphører den

11096536_1018919608136668_7793206980839677636_n

I dag har jeg hatt en utrulig hyggelig samtale med min yngste sønn og hans bestekompis. Begge blir 21 i år. Vi har diskutert politikk, skole, ledelse, foreldrerolle og kampsport. Det var fire svært meningsfylte timer. Mobiler var lagt bort og vi snakket sammen på gammelmetoden, face to face. Funka som bare det.

Begge guttene er veldig historie interessert, og hadde interessante tanker og refleksjoner om både nasjonal og internasjonal politikk. Vi hadde forskjellig syn og opplevelser på noen områder og var enig på andre områder.

Det var to ting som gjorde disse timene så hyggelig, det ene var at vi alle tre evnet å være uenig og samtidig lytte interessert på hverandre. Ingen ufine kommentarer, som ofte er mer regelen enn unntaket når man er politisk uenig. Jeg tenkte faktisk etterpå at jeg skulle ønske meg et debattprogram der politikerne lyttet interessert og respektfullt til hverandres ideologi.

Jeg tror at når vi virkelig lytter interessert, så er vi mer åpen for nyorientering og læring. Jeg kjente at jeg fikk noen nye tanker og a-ha opplevelser etter vår lille debatt.

Det andre var at alle tre var i mottaker (læring) modus, altså at vi tok inn og reflekterte over synspunkter og meninger som den andre hadde på forskjellige områder.

De hadde sine klare styrker ut i fra interesser, hva de jobber med og erfaringer. Begge to jobber med barn. Jeg lot meg imponere over høy bevissthet og godt forankra verdisyn som de begge hadde i forhold til barn.

Jeg hadde min styrke i forhold til utdanning, jobberfaring og interesse for kommunikasjon og relasjonsforståelse.

Jeg delte med dem hvordan kritikk og motstand bør håndteres, og sa «Gå med motstand så opphører den».

Hva mener du med det? Spurte de nysgjerrig. Jeg kom med noen eksempler der jeg sjøl hadde fått kritikk.

Jeg sa til dem at jeg alltid takker den som kritiserer meg for at han sier dette direkte til meg. Da går alltid lufta ut av den andre og vi kan diskutere rolig og saklig videre.

Kompisen til min sønn ville teste dette ut på meg for å kjenne hvordan det opplevdes, så han gikk inn i en rolle der han forestilte seg at han var min kollega også sa han: “Annabell, jeg er utrulig skuffa over at du aldri rydder etter deg når du har brukt utstyret på klasserommet.”

Jeg svarte: “Tusen takk for at du kom direkte til meg, det her skal jeg skjerpe meg på.”

Så spurte jeg han hva som skjedde med han når jeg møtte han på den måten. Han svarte at han ble litt satt ut fordi han hadde mobilisert for en krangel, og nå visste han ikke hva han skulle si…. «Nettopp», sa jeg. «Det er det som skjer.»

Han var ikke hundre prosent overbevist, så han ville vi skulle spille ut to andre tenkte tilfeller.

Han fikk samme a-ha begge gangene. Plutselig sier guttene, som begge driver med Tae Kwon Do, «Det her er jo akkurat samme prinsippet som i kampsport».

Så hoppet de ut på gulvet for å vise meg at slag ikke hadde noen effekt når den andre gikk med retningen som handa eller foten kom med.

«Hurtighet vinn alltid over styrke lærte de meg», «Yes -samme som i konfrontasjon eller konflikt» svarte jeg. Den som er kjapp i hodet og snartenkt vinner alltid over den som er “primitiv” og vil kverulere og fighte.

De hadde med seg noen nye redskaper til bruk både på jobb og i vennekretsen.
Jeg hadde lært noen nye triks i tilfelle jeg skulle bli overfalt en mørk kveld.

Har DU en erfaring der du enten har bitt på agn i en krangel, eller der du har gått med motstand?

Lurer du på hvordan din neste jobb kommer til å bli…?

Eller din neste partner…
Eller din neste slankekur…

For de aller fleste så er den beste måten å spå fremtida på, og se på fortida.

De fleste repeterer sine mønstre og vaner på de fleste områdene i livet. Hvorfor er det slik? Jeg tror det er fordi det både krever innsats og selvinnsikt og villighet til å endre seg selv som gjør at man forblir i det samme.

Det er ikke noe galt i det så lenge du trives der du er, med det du har og gjør.

Endring er kun viktig hvis du ønsker noe nytt inn i livet ditt.
DEN eneste du kan endre er DEG selv.

Når du endrer deg selv, så endrer omgivelsene dine også sin måte å være på i møte med deg. Det kan være uvant og smertefullt. Kanskje like godt å bli i det vante og kjente mønsteret.

Selv tar jeg tar jeg meg et kakestykke, mens jeg venter på at noen finner opp mirakelslankepillen ….

11027129_10153328130764319_6103812493480387233_n

Det er ikke bare bare å være rik og følsom

Jeg er på MasterBrand samling i Istanbul. Her skal jeg lære å leve og elske mitt brand. Jeg skal bli en dyktig business dame og grunder.

Ganske selvsentrert kjenner jeg at jeg føler meg. I går ble jeg konfrontert med paradokset i denne verden. Vi var på markedet og shoppet. Jeg elsker kvalitet og eksklusivitet. Jeg brukte lang tid på å leite etter noe spesielt som jeg kunne ta med meg hjem som et minne. Tilslutt fant jeg 2 par lekre øredobber som jeg falt for. Jeg tenkte litt på hvilke farger jeg skulle velge, de tøffe rød eller de sarte/feminine lysblå…

Som så ofte ellers når jeg blir i tvil så kjøper jeg begge deler. Jeg kjente meg fornøyd med dagens fangst og gikk mot utgangen for å møte de andre jentene som jeg er sammen med her nede. Da vi skulle reise tilbake til leiligheten vår, passerte jeg en mor med et lite barn i armene. Hun satt og tigde etter penger. Jeg tenkte skal jeg gi henne noe mens vi hastet forbi, men jeg gjorde det ikke. Jeg har blitt indoktrinert med at vi skal ikke gi til tiggere.

[Read more…] about Det er ikke bare bare å være rik og følsom